Minuttene hadde tikket ekstra tregt i dag. Den siste mattetimen hadde jeg kikket på klokka sikkert tjue ganger, men allikevel hadde det bare gått et halvt minutt. Endelig viste klokken tre og alle gjorde seg klare til å forlate klasserommet. Ute var det grått og regnfullt, en refleksjon av hvordan jeg følte meg. Jeg subbet langs veien mens jeg hørte på musikk. Følte ikke for å snakke med noen nå. Bussen kommer kjørende og jeg småjogger for å rekke den. Jeg smiler til den sure bussjåføren og går inn. Jeg gransker bussen etter ledige seter. Der, nest bakerst setter jeg meg dypt ned i bussete for å slappe. Bussturen er lang og jeg finner fram Ipoden igjen. Da jeg hadde kommet til busstopp nummer to stoppet musikken. Tom for strøm. Med det samme kommer det to eldre damer inn og setter seg bak meg. Jeg lener hodet mot vinduet. Faen hvor mye de snakket. Jeg kjente irritasjonen vokse i meg. Er litt stillhet alt for mye å be om?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar